Er greske venner vanskelige?

[Admirala]

Fordi jeg har fått endel kommentarer angående dette med vennskap osv i Hellas, skriver jeg like godt et eget innlegg om det.
Jeg kjenner en god del folk her i Nafplio etter hvert. Folk jeg tar en kaffe eller med eller drikker vin med en kveld. Hyggelige, interessante mennesker det er lett å forholde seg til. Men jeg har to bestevenner her, Dimitra og Kostas, og det er en grunn for at det er nettopp dem. Dimitra er langt i fra en typisk gresk jente, hennes mål er ikke å bruke livet sitt på mann, barn og kjøkkentjeneste. Hun er interessert i kultur og språk og mat slik som meg. Kostas har et rockeband, han skriver all musikken selv og ser definitivt ikke ut som de andre her i Nafplio, verken i klesstil eller frisyre. De er individualister.

Det sies at alle grekere er individualister, i det at de selv vil bestemme hvordan de skal leve livet sitt, men det virker for en utenforstående som om de fleste vil leve livet på samme måte. Jo visst, jeg ser at det er en nærmest rasistisk bemerkning, men tro meg, jeg mener det ikke vondt. Jeg synes gresk livsstil, med sin avslappede holdning til myndighetene, sin dyrking av det å møtes rundt bordet for samtale og samvær, er herlig. ”Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag”, sier vi i Norge. ”Det du ikke trenger gjøre i dag, trenger du sannsynligvis ikke å gjøre i det hele tatt”, sier grekerne.

Men i et land hvor alle helst vil gjøre det som passer dem, virker det som om det er vanskelig å være den som skiller seg ut. Jeg er annerledes fordi jeg er norsk og ser skandinavisk ut, mine to bestevenner er annerledes ikke bare fordi det er naturlig for dem, men også fordi de har valgt det. Det er ikke noe enkelt valg (fra deres side), det krever styrke, enten man bor i Hellas eller de fleste andre steder i verden. Og kanskje, sannsynligvis, er det deres åpnere holdninger, deres erfaring med å være annerledes, som gjør at vi er blitt så gode, nære venner. Ikke for det, Kostas og Dimitra er ikke venner. Hva de sier om hverandre kan ikke gjengis på trykk, men snilt er det ikke.

Mange skandinaver som er fastboende i Hellas skriver på Kalimera om sladder, uvennskap og sterke familiebånd. Kanskje fordi jeg er forholdsvis fersk her, kanskje fordi jeg ikke har familiebånd her, ikke engang en gresk kjæreste, opplever jeg det å omgås grekere som en hovedsakelig positiv affære. Annerledes enn det jeg er vant til, men hyggelig, givende og lærerikt. Jeg liker heller ikke sladder, men om noen vil fortelle sladder til meg, hører jeg på – jeg forteller det bare ikke videre. Om noen vil sladre om meg (som de sikkert gjør), lar jeg være å bry meg om det. Når mine to bestevenner er uvenner, passer jeg på at de ikke møtes. Verre er det ikke. Å dypdykke ned i en kultur betyr at man finner både gode og mindre gode sider ved den, mye man ikke forstår, mye man skulle vært foruten – men slik er det jo med den norske kulturen også, for en som kommer utenfra.

Jeg har hatt noen skrikende krangler, både med Dimitra og Kostas. Etterpå, bare timer etterpå, eller senest dagen etter, har jeg alltid ringt dem, og vi har alltid skværet opp. Men, sier de til meg, en greker ville ikke gjort det. En greker ville ikke tatt kontakt så raskt igjen, kanskje ventet en uke med å ringe, kanskje aldri ringt, og sannsynligvis baksnakket dem til sine andre venner. De setter stor pris på at jeg viser umiddelbar vilje til å ordne opp i flokene, forteller de. Kanskje det er en av grunnene til at vi har så gode vennskap: Jeg er ikke gresk.