En helt vanlig ettermiddag med myk feta

[Admirala]

- Hvis jeg skal sammenligne Hellas med et menneske, sier Dimitra, og spiser mer fiskegrateng, - må det være med en 16-åring.
- Forklar, sier jeg.
- Vi er et folkeslag av umodne 16-åringer som tror vi vet alt og protesterer mot alt.
- Javel, sier jeg. – Å være 16 år betyr ikke bare at man protesterer mot alt det bestående, men også at ”ingen vet bedre enn jeg”, og ”alt det dere prøver å fortelle meg er bullshit”.
- Vi tror at vår mening, min mening, er den eneste som teller.
- Men likevel vil vi ha penger, uten å gjøre noe for dem, ikke engang rydde rommet.
- Nettopp. Fordi vi fortjener det, kun fordi vi bor her, er født her, og fordi vi er greske, rett og slett. Men vi gidder ikke bidra.

Vi gumler enda mer fiskegrateng. Fiskegrateng er en middag som bare kan spises av de mest verdensvante grekere, fordi den kombinerer fisk og melkeprodukter. I Hellas skal de to ikke blandes. Det er nesten så strengt som jødenes separasjon av kjøtt og melk. Dimitra sier det er en ”urban myth” at fisk og melkeprodukter ikke kan nytes sammen. Hun har krevd en forklaring fra kloke tanter, og den er at fisk pluss melk kan gi underlige allergiske utslag, og hvis du får anafylaktisk sjokk og må på sykehuset, kan ingen lege i verden (les: Hellas) analysere hva som er galt med deg. Så du dør. Bank i bordet. Det bankes stadig i bordet.

- Så alle er idioter unntatt meg, sier Dimitra, Som en sekstenåring, når sant skal sies.
- Og ingen gidder gjøre noe med systemet, selv om alle hater det, fordi ingen vil forstå uansett, bidrar jeg.
- Ting kan ikke forandres, alt er bestemt av de korrupte makthaverne.
- Er dere en gruppe av mennesker som går sammen, kan dere forandre ting, protesterer jeg, og vet at jeg blir motsagt.
- En gruppe av mennesker i Hellas kan aldri være mer enn to eller maks tre, ellers vil vi være uenige, sier hun. – Og to eller tre kan ikke forandre noen ting.

Og det er jo sant. I følge min lille fartstid her, er det umulig å være enige rundt kafébordet. Det er alltid noen som har innvendinger. Alltid noen som må krangle. Faktisk er det slik at det IKKE blir noen vellykket samling rundt bordet hvis ingen kommer med motargumenter. Krangling, eller iallfall uenigheter, gjør verden, kvelden, til et hyggeligere sted å være.

Telefonen min ringer. Jeg går ut på balkongen for å svare, fordi vi spiller Erik Faber på høy styrke. (Jeg beklager hvis musikkpolitiet her armerer seg, men Erik Faber er sexy, lager feel-good musikk, og Dimitra synes han er superdeilig. Blond, norsk og blåøyd og alt det der.)

Tydeligvis synes også mine naboer i blokka over veien at blond, norsk og blåøyd er fint, for de roper I want to f**k you, på engelsk, de fire halvfulle attenåringene som (antar jeg) er hjemme alene og i avstandens soft filter tror jeg er betydelig, jeg mener BETYDELIG, yngre enn fødselsattesten min. Kamaki på lavt plan.

Det er en av de andre norske kvinnene som bor her som ringer. Vi gjør en avtale om kaffe klokka 12 to dager fram i tid. Det hadde vært umulig med en greker. Ring dem om morgenen og spør om å møtes om kvelden for kaffe:

- Jeg har ingen planer for kvelden, sier de. –Så vi får avtale senere...

Det betyr ikke at de venter på et bedre forslag enn ditt – eller et hyggeligere menneske å være sammen med enn deg. Det betyr bare at å planlegge er umulig. Det som skjer, det skjer.

- Ring en halvtime eller et kvarter før du skal hente meg, sånn at jeg kan si skikkelig adjø til min lunsjvert, sa jeg til Kostas her om dagen. To ganger.

Så han ringte. Og sa: ”Nå er jeg her. Kommer du ut nå? For jeg har det travelt.”

Kanskje hadde jeg opplevd de samme raritetene om jeg flyttet til Frankrike eller Spania eller Moldova. Kanskje. Men her er det annerledes enn hva jeg er vant med. På godt og vondt. Og hvis du ikke knekker kodene, eller iallfall gjør alt du kan for å i det minste forstå at ingen tenker som deg, er det umulig å bo her.

Jeg prøver.
Det hender at jeg forstår.

- Har du mer feta malaki, sier Dimitra. Myk feta. Bare én butikk selger myk feta her i Nafplio, og den er kjempegod. Fiskegrateng, myk feta og brød står på menyen. Halvt norsk, halvt gresk. Og jeg, nordmann som jeg er, har servert fetaen i en fin skål som matcher serviset. Den er nå tom. I et gresk hjem ville fetaen stått på bordet i plastikkboksen den oppbevares i.

Jeg finner mer feta. Feta malaki.

- Jeg har sagt til moren min at hun må gå til den butikken og kjøpe myk feta, men hun gidder ikke. I stedet går hun til en skikkelig bitch og kjøper ost. Selv moren min sier hun er en bitch. Men det er blitt en vane å handle der, vet du.

- Dårlig vane.sier jeg.

- Vi er en nasjon av dårlige vaner, sier Dimitra.