Akkurat nå
”Exoume mono vouna, petres ke provata”, sa gjeterkonen da jeg var der i mars. ”Vi har bare fjell, stein og sauer”. I dag, flere mil sør for gjeterkonen, kjenner jeg lukten av brann. Fra balkongen min ser jeg den blå himmelen voldtatt av hvit røyk. Det brenner i nærheten av gjeterkonen. Fjell og steiner kan ikke brenne, men hva med maten til sauene, huset hennes, de tolv oliventrærne naboen hennes har? Kanskje de brenner, forsvinner. Småflyene lager en hjerteskjærende lyd der de flyr over meg, for å fylles med vann så de kan slukke brannen der de har bare fjell, stein og sauer. Og det blåser. Det blåser altfor mye. Men ingen kan kontrollere vinden.
Litt senere. Vi har gått til en bar, den er nesten tom, ingen går ut, ingen tør å glede seg ingen våger helt å grue seg, det kan man jo ikke. Hva bringer morgendagen? De få som er i baren snakker om Nea Dimokratia og Syriza, halvparten foretrekker det ene partiet, halvparten det andre. Men de krangler ikke, de hever ikke engang stemmen, som de vanligvis gjør når politikk diskuteres i Hellas. For ingen vet. Ingen er sikre på noe som helst. ”Alle i partiene var ’malakes’ (drittsekker) før, men nå?” Stemte de på ND for å gi dem en ny sjanse, stemte de på Syriza fordi de har grodd med ansvaret? Hvem vet. Ingen er sikre på noe. Når flyene flyr over oss er samtaler umulige, de bråker for mye, flyene er tomme når de flyr sørover, fulle av vann når de flyr nordover for å slukke brannen. Ingen vet hva de skal håpe på. Men ingen tror fremtiden er lys.
Jeg var vest på Peloponnes etter de grusomme brannene i 2007. Jeg møtte stolte olivenbønder som hadde mistet livsgrunnlaget og livsgleden, de bodde i campingvogner fordi huset deres var tatt av brannen, og verre, jeg traff mennesker som hadde mistet datteren og barnebarna sine i brannen. Oliventrærne var svarte skjeletter, epitafer over grusomhetene.
De bor fremdeles i campingvogner, de fleste jeg traff. De har mistet alt, og de får ingenting tilbake. Og de får i allefall ingenting tilbake nå.
Min by er stille. Ingen tør glede seg, ingen gråter, ingen håper. Ingen vet hva framtiden bringer. Mine barn, sier de, hvordan blir livet deres? Hvor kan de finne sin livsglede? Ingen vet, men ingen er positive. Og flyene flyr, tomme sørover, fulle nordover. Mot fjell, stein, og sauer. Og tolv oliventrær.
|