15 øyer klarer jeg ikke å kalle favoritter, selv om jeg har vært på 25. Så jeg må ta med områder på fastlandet også. Som sagt sytten millioner ganger før: Hellas er mer enn øyene
Her er mine favorittområder/øyer:
Peloponnes, fordi den halvøya har alt og mer, smellvakker og variert natur, fine byer, fristende strender, en usannsynlig mengde minoiske, antikke, bysantinske, venetianske og tyrkiske byer og bygninger og minnesmerker, samt deilig mat og hyggelige mennesker – og fordi jeg falt pladask for selve perlen, Nafplio, etter å ha vært der ti strålende minutter (takk, Fanis!). Egentlig er alle mine topp femten (eller fjorten) på Peloponnes.
Makedonia, fordi der er så grønt og frodig, med fossefall, elver og vann, fordi jeg bodde på en liten øy i den lille Prespasjøen omgitt av høner og kyr, shoppet utrolig kule klær i Thessaloniki og gikk, bedøvet av lykke, i Alexander den stores og Theo Angelopoulos' fotspor.
Zagorahoria (nord for Ioannina), på grunn av alle de nydelige landsbyene med steinhus, de bratte, gamle broene over det kalde elvevannet, og fordi jeg opplevde min første landsbyfest der.
Kea, fordi hovedstaden Iolida ser ut som Kardemommeby, den har en smilende løve, pittoreske eselstier som innbyr til gåturer og – selv om den er en øy – ikke en eneste dritfull, vrælende turist i sikte.
Lesvos, fordi Molivos er en nydelig by og Mytilini en levende by, fordi den er grønn på ene siden og gyllen på den andre, og fordi jeg traff Hellas-guru Matt Barrett – som hadde nabobalkongen på hotell Seahorse i Molivos.
Kreta, fordi den har så fantastiske fjellandsbyer, Anogia ikke minst, og fordi den er stor nok til at man kan ha en to ukers opplevelsesferie og føle at man likevel ikke har nok tid til alt.
Pelion, fordi denne halvøya har både grønne fjell og lange sandstrender, fordi Volos er en deilig by å være i, fordi vi, i en landsby, fikk fasolada (bønnesuppe) selv om det var sommer, og for at en prest inviterte meg hjertelig inn i kirken selv om jeg var usømmelig kledd, og så brukte masse tid på å fortelle om kirken og områdets historie.
Athen, fordi den er kaotisk og fredelig på en gang, fordi den har den beste maten, de flotteste museene og galleriene og de nydeligste parkene. Og fordi det er et eventyr å besøke de ulike bydelene. Og ikke minst for sandalmakeren i Psirri.
Syros, ene og alene på grunn av Ermoupolis, som er nesten like vakker som Nafplio (begge er i venetiansk stil), og fordi det er en levende øyhovedstad hvor folk holder på med sitt.
Parga, fordi Billy var en klok gutt, fordi den ligger nær byen Arta og fjellandsbyen Rodavgi, og fordi den jo er nydelig, selv om den selvsagt er altfor turistifisert (ja, jeg sier det jeg mener her…)
Sifnos, ene og alene fordi den har en hovedstad som er en sammenvokst herlighet av mange småbyer, og for at de har knallgode mandelkaker.
Korfu, for den er halvt italiensk, halvt gresk, og litt britisk oppå der igjen. Man må jo bare bli forelsket!
Sterea Ellada, fordi jeg satt på den balkongen med brattest utsikt og finest solnedgang i hele Hellas da jeg var i Delfi, fordi vi fikk ål og selskap av noen grekere og en nederlender i melankolske Mesolongi, og drakk altfor mye ouzo med dem.
Chios, fordi middelalderbyen Mesta er noe av det mest fascinerende jeg har vært i, og landsbyen Pyrgi hadde hus med grafikk på, fordi Despina serverte frenetisk og fantastisk frokost og fordi vi fikk hotellrom fordi noen kastet ut sin besøkende familie fra rommet vi fikk leie.
Nr. 15. Har sikkert glemt noe viktig nå. Men det får bli alle de stedene jeg drømmer om å dra til. Kastellorizo, Thrakia, Sporadene, Kythera. En eller flere av disse stedene fortjener sikkert en plass på listen.