Citat:
Ursprungligen postat av malou
Så når eks. Admirala skriver om dilemmaer for enkeltindivider lurer jeg på om grekere simpelthen lever sitt eget selvopptatte [/COLOR]liv. Om enkeltmenneskene simpelthen ikke er noe mer enn enkeltmennesker. Uten en bevissthet om et felleskap eller at det 'koster å ta i mot. No free lunch.
|
Det er kanskje selvopptatt i våre øyne, med våre kulturelle briller. Generelt har grekerne ikke samme "fellesskapsfølelse" som oss. Det er skrevet bøker og forsket på dette, og det er komplisert. Delvis har mangelen på fellesskapsfølelse og samfunnsånd med at grekerne så lenge har vært styrt av andre. Det har vært vanlig å ikke stole på myndighetene, fordi de var "noen andre", noen som først og fremst melte sin egen kake. De man kunne stole på i samfunnet var sin egen familie, sine nærmeste.
Et bilde på dette kan være at greske hjem og private uteplasser som regel er i perfekt stand. Inne finnes ikke et støvkorn, balkongene vaskes etter hvert regnskyll, murer og trapper hvitmales hver vår. Samtidig kaster man gamle madrasser, ødelagte vaskemaskiner og tomme colabokser hvor det skal være.
De siste ukene har det daglig vært "stille" demonstrasjoner utenfor greske rådhus, folk som protesterer på vanstyret og de vanskelige forholdene de tvinges til å leve under - Indignados. I en analyse i Athens News ble dette beskrevet som unikt i Hellas, aldri før har det vært denne typen tverrpolitiske demonstrasjoner, og folk opplevde for første gang at man i et felleskap (som ikke ble styrt av politisk parti eller organisasjon) faktisk kunne arbeide sammen mot et mål. For oss nordboere er ikke dette noe unikt, for grekerne er det altså det.
Det tegnes et bilde av Hellas i pressen som om alle har lurt unna skatt og pensjonerer seg når de er 53. Dette er selvsagt ikke riktig. De fleste grekere har betalt sin skatt og pensjonerer seg når de er ca 65. Det er i hovedsak den 1 millionen grekere som eier egne (små og store) bisnisser som har hatt mulighet til å snyte på skatten, og det er i hovedsak de som tjener mest i denne gruppen som har gjort det.
Kostas Karamanlis gikk for øvrig til valg i 2004 med å love at han skulle få en slutt på korrupsjon og han skulle rydde opp i den offentlige økonomien. Han vant valget, (grekerne ønsket altså denne opprydningen), men hva skjedde? Ikke bare ga han blaffen i valgløftene, han styrte Hellas i grøfta. Så er det rart at Hellas ikke stoler på politikerne sine? De har ønsket endring lenge, enten det er for sin egen familie eller samfunnet. En ting var at venezianerne og tyrkerne ikke var å stole på, men når statsministeren (greske Karamanlis) heller ikke er det, hva skal man gjøre?
Nåja, det var enkelt forklart, men det er komplekst og jeg er ingen samfunnsforsker
