[Admirala]

Første gang jeg dro til Hellas var jeg i den alderen da man bruker ferieukene på sol, bad og billig alkohol. Andre gang følte jeg det som om det var å komme hjem. Jeg var 24, det var seks år siden mitt første besøk, og jeg dro ikke lenger på ferie for sol, bad og billig alkohol. Ikke bare derfor, iallfall.
Helt siden den gang har jeg lurt på hvorfor det å komme til Hellas føltes som å komme hjem. Jeg har fremdeles ikke svaret. Kanskje finnes ikke noe svar, kanskje skal jeg ikke lete mer heller, men bare akseptere at noe i meg på et underlig vis hører til her.

Mange Hellas-ferier senere, jeg har reist over store deler av fastlandet og til en god del øyer, men jeg visste at Nafplio var byen jeg ville bo i. Jeg har litt bedre forklaring på det: Ikke bare er det Hellas nydeligste by, men her er jeg blitt kjent med folk, byen har passe størrelse, den ligger i grei avstand fra Athen og man er ikke avhengig av båt.

”Jeg skjønner at folk kommer hit for sol og bad og billig alkohol”, sa min venninne Dimitra da jeg flyttet hit for et år siden, ”men jeg skjønner ikke at noen frivillig vil flytte hit. Grekerne er sære mennesker.”

Etter hvert har jeg forstått hva hun mener. For eksempel: Få av de vennene jeg har her liker hverandre. Stort sett må jeg treffe dem en og en. ”Hun er så kjedelig”, ”han er så merkelig”, ”hun er så bitchy”, sier de om hverandre. I det hele tatt er det sterke sym- og antipatier ute og går, og det skal ikke mye til før man stempler hverandre. Så de kompliserte middagsselskapene med mange gjester jeg elsket å arrangere hjemme i Norge, nytter ikke å få til her. Og om det hadde gjort det, ville ingen kunne sagt jatakk til invitasjonen før samme dag selskapet skulle være, helst bare en times tid før.

I min blåøydhet forsto jeg ikke dette med planlegging, eller snarere mangel på den, da jeg var nybakt hellasboer. ”Skal vi gå ut og spise på den nye tavernaen til helgen”, kunne jeg spørre en kompis. ”Jeg vet ikke”, svarte han, ”vi kan snakkes på fredag.” Jasså, må han vente til fredag for å se om et bedre tilbud dukker opp, tenkte jeg snurt? ”Skal vi ta en kaffe”, kunne jeg spørre en venninne over telefonen. ”Jeg kan ikke,” svarer hun. ”Neivel, en annen dag da?” ”Jeg skal bare spise først, og ta en dusj, vi kan kanskje møtes om halvannen time”, kunne hun svare.

Da jeg kjøpte leilighet her i Nafplio, var ni personer, inkludert to advokater, til stede på kontraktsmøtet. I Norge ville vi vært tre: kjøper, selger og eiendomsmegler. På den annen side, hadde jeg startet en bedrift her sammen med en gresk kompis og investert samme beløp, ville kompisen tatt det som en fornærmelse om jeg ba om kontrakt. Man skal stole på sine venner og familien. Resten er ute for å lure deg.

Overdriver jeg? Ja visst. Men ikke så mye. Misliker jeg det? Nei, så lenge man vet om de uskrevne reglene, er det ikke noe problem. Det er selvsagt jeg som er den merkelige her, med alle mine vaner og forestillinger om hvordan folk skal oppføre seg. Jeg har måttet lære å tilpasse meg, og se at det er mange måter å løse hverdagens små og store utfordringer på. Men jeg tror, selv om jeg bare har litt over ett års erfaring, at hvis man ikke klarer å ”tenke som en greker”, kan det være vanskelig for en skandinav å bosette seg her. Og jeg tror ikke det er noe unikt: Er man innflytter må man forsøke å forstå landet man har kommet til, akseptere at det er slik og flyte med strømmen. Så godt man kan.

Og at mine venner ikke liker hverandre er egentlig bare en fordel. For når én melder avbud en halvtime før vi skulle ha møtt hverandre, er det alltid mange andre å ringe til – og de synes ikke det er det minste underlig eller uhøflig om man ringer i titiden en onsdagskveld og spør om vi skal ta et glass vin om ti minutter. Som er litt av det deilige med livet her: Vi gjør ting impulsivt - eller aldri.