[JohnS]

Jeg lot meg utfordre til å skrive litt om fastlandet, og nevnte da Mani som en av mine favoritter, den midterste "fingeren" på Peloponnes som peker sørover. Hvis man forlater det området Admirala skrev mest om, og tar turen over fjellet fra Mystras til Kalamata, får man med seg en fantastisk vakker fjellovergang underveis, og kan fortsette sørøst fra kalamata inn i Mani.

Mani er i stor grad dominert av fjellkjeden Taigetos, og har for det meste et meget kupert landskap. Dette gir fantastiske muligheter for fotturer, og mange av turistene man møter på den tiden vi reiser, forsommeren og høsten, er utrustet med fjellsko, ryggsekker og vandrestaver. Meget gode kart finnes, og rutene er bra merket, i alle fall så langt som vi har fulgt dem. De aller sprekeste kan ta seg helt opp til det høyeste fjellet - som ikke overraskende heter Prof. Elias - på 2405 m.o.h.

Langs vestkysten av halvøya ligger landsbyene på rekke, Kardamili, Stoupa og Ag. Nikolaos er de byene jeg kjenner best. Kardamili og Ag. Nik. har det mest unike miljøet, mens Stoupa har de beste strendene. Her finner man ikke de hvite sukkerbit-husene, her er det solide stenhus som dominerer. En del av de klassiske tårnhusene står fortsatt, og de har vært modeller for utformingen av ny bebyggelse også. Tårnhusene er konkrete eksempel på begrepet "My home is my castle", og er en kombinasjon av bolig og forsvarsverk.

Forsvar har det vært behov for gjennom alle tider, og Maniotene sier de er de eneste grekere som aldri har latt seg styre av noen av alle de fremmede makter som har flommet inn over Hellas fra mange retninger gjennom tidene. Maniotene har vært kjent som et krigerfolk, og jeg har sett uttrykket "de greske berserker" blitt brukt om dem.

Mani gjør krav på å være stedet der den greske frigjøringskrigen ble startet i 1823, og de feirer fortsatt 23. mars som frigjøringsdagen, til minne om befrielsen av Kalamata. (De sier ikke nei takk til en fest, så for sikkerhets skyld feirer de sammen med resten av landet 2 dager senere også).

Men de maniotene man møter nå, virker langt fra krigerske. Man blir møtt med en utrolig vennlighet, og spesielt i Kardamili, hvor vi har vært mest, går det ikke så lenge før de fastboende begynner å hilse når man møter dem ute. Det har nok noe med at antallet turister er ganske begrenset.

I byene Aeropolis og Gythio er det nok mer turister. men det er også trivelige byer å besøke.

Av tradisjonelle severdigheter er nok Diros-grotten den største, uten konkurranse. Denne grotten er nevnt på flere topp-10-lister over steder som er verdt å besøke i Hellas. Mye av grotten er under vann, så man går ombord i små¨båter med fører som ror gjennom en del av grotten, og så er det noen hundre meter å gå før man er ute. En helt uforglemmelig vakker tur, og da har jeg sett opptil flere grotter i Hellas, fra Perama i Ioannina til Petralona i Halkidiki, og trodde i utgangspunktet at jeg hadde sett mange nok grotter.

Før vi forlater Peloponnes, må jeg også få nevne det indre av halvøya, spesielt Loussios-dalen, med et utrolig vilt og vakkert landskap. For de uredde kan turen gjennom dalen og opp slyngveien 700 nesten vertikale høydemeter opp mot byen med de berømte vakre stenhusene, Stemnitsa, være en fantastisk opplevelse, men sørg for at dere har en sjåfør uten høydeskrekk. Ellers er veien god og lett å kjøre.

Og når man først er kommet så langt, er jo det klassiske Olympia et must. En utrolig opplevelse å stille seg opp på startstreken inne på stadion, der det ble konkurrert for nesten 3000 år siden. Og gjør helst som vi gjorde, dra dit om ettermiddagen, når turbussene har forlatt stedet. Da vi var der de siste 3 timene før stengetid, var det sikkert ikke stort mer enn 50 mennesker inne på det store området, og man fikke en helt annen opplevelse enn når man går i kø og venter på å få fotografere de mest populære stedene.