[Admirala]

En av mine greske venner vil ta av noen kilo. Så vi har inngått en avtale: Jeg skal dra ham med på heftige gåturer i ulendt terreng (les grusveier), han skal sørge for en mager lunsj etterpå. Unødvendig å si, kanskje, men han har den tøffeste jobben. Nei, ikke gåingen, men å bestille en mager lunsj.

Lunsjen skal spises på tavernaen Propilion, ikke fordi den har Nafplios beste kokk (selv om den har det, mor på kjøkkenet er en mester), men på grunn av beliggenheten. Beliggenheten, i den forstand at Propilion er den tavernaen som ligger nærmest endestasjonen for vår spasertur.

- Vi må jo ha litt vin, sier jeg, - som belønning. Det er ikke så mange kalorier i tørr hvitvin.
- En kilo tørr hvitvin, bestiller han av Katerina.
- Og vann, sier jeg.
- Jeg liker ikke vann, sier han
- Vann er godt for deg, sier jeg.
- En liten flaske vann, da, bestemmer han.

Katerina gir ham menyene og min venn åpner sin. Kikker lenge. Sier til Katerina: - Bare kom med vinen og vannet først.

Og så, til meg:
- Hva er diettmat her?

- Ikke så mye. Ikke frityrstekt blekksprut, ingen av pureene, ikke kjøttgrytene... Kylling er jo ok. Men ikke i rød saus (rød saus er direkte oversatt, den inneholder noen kilo olivenolje og et par teskjeer tomatpuré og er meget god her på Propilion). Vi får bare skrape den av. Og torsk, men ikke hvitløkspureen (skordaliá) som hører til, men den trenger vi jo ikke spise. Og salat, hvis vi ikke spiser oljen.

Vinen kommer, vi bestiller mat. En kilo vin er ikke så mye delt på to, egentlig, vi har jo gått langt (fem kilometer), og en gang på åttitallet var det visst en diett som het hvitvinskuren. Og vi skal jo sove en time eller to etterpå, det er godt med noe å sove på.

- Ah, sier min venn, jeg tror jeg må ha en sigarett.
- Skulle du ikke slutte?
- Jeg sluttet for to timer siden, nå skal jeg bare ha én til vinen.
- Gi meg én også, sier jeg, som aldri har sluttet fordi jeg ikke har begynt. Offisielt.

Salaten, full av saftige tomater, sprø, mild løk, spenstig agurk og fire-fem sorte oliven, kommer på bordet. Den svømmer i grønngul olje.
- Oliven er fett, så det spiser jeg ikke, sier min venn fornøyd.
- Oliven er sunt, sier jeg, - du kan godt spise noen.
- Egentlig liker jeg ikke oliven, sier han, og skraper litt olje av hver tomatbit.
- Neste gang kan vi be om salat uten olje, sier jeg, nølende, for det blir jo litt tamt uten.
- Det blir ikke så mye olje igjen når du skraper den av, og det blir jo fryktelig tørt da, sier han, og jeg sier meg hjertelig enig.

Vi spiser salat og drikker mer vin. Røyker ikke mer. Offisielt.
Katerina kommer med kylling og fisk. Kyllingen svømmer i deilig saus, og serveres med nyhogde, frityrstekte poteter. Torsken er innbakt i en sprø deig, også den frityrstekt. Møysommelig renser vi kyllingen for rød saus – nei, forresten, ikke så veldig møysommelig, og vi fjerner det frityrstekte skallet på torsken.

- Må bare smake litt på den hvitløkspureen, sier jeg. – Wow! Det er den beste hvitløkspureen jeg har smakt.
Det er virkelig det. Ikke bare ville den vunnet prisen for beste hvitløkspuré i hele verden, den ville vunnet prisen for det mest fantastiske, uansett kategori, som er laget av menneskehender noensinne.

- Oh yes, sier min venn etter han har smakt. – Hvitløk er jo sunt.
- Men ikke når den er mikset med loffsmuler og to kilo med olje, sier jeg.
- Vi skrapte jo bort det der fete på fisken, sier han, - så det er ikke så gale da.

Han trenger å ta av noen kilo mer enn meg, så jeg skynder meg å spise masse hvitløkspuré, bare for hans skyld. Til gjengjeld spiser han noen stekte poteter, for de lukter så godt, og potet er jo en grønnsak. Så han tar noen til.

Etter måltidet er vi enige om at vi fortjener en røyk, fordi vi har spist så sunt.
- Det er helt ok å spise diettmat, sier min venn, og drikker én slurk vann.
- Absolutt, sier jeg. – Dette var jo kjempegodt!

Katerina rydder av bordet, og kommer ut med dessert. En gave fra tavernaen.

- Baklavá, stønner min venn, - de prøver å drepe oss.
- Vi bør stå over, sier jeg, - Baklavá er kun fett, hvetemel og to kilo sirup.

Det er lett for meg å si. Jeg synes uansett det er for søtt.

- Bare en bit, nøder han, og jeg tenker, det er jo uhøflig å ikke smake. Bare én bit.

Og verden er urettferdig. For denne baklaváen er minst på høyde med hvitløkspureen. Den er myk og saftig og sprø og så intenst søt at den liksom ikke blir så søt likevel.

- Ah, nå skal det bli godt å sove litt, sukker min venn tilfreds, etter at vi har spist (og drukket) opp. – Du, vi gjør det samme i morgen, hva? Først tur, så slankelunsj.
- Selvsagt, dette har vi virkelig godt av, sier jeg, og skynder meg hjem for å sove. Det er jo bare fire timer til middag.