[Admirala]

I et intervju med norske Dagbladet sier (den svenske skuespilleren) Helena Bergström at -Vi svensker er alltid opptatt av hvilken vei vinden blåser, og er flinke til å snu kappen etter vinden. Det har jeg liten sans for.

Jeg leser med store øyne reaksjonene her på Kalimera angående den økonomiske situasjonen i Hellas. På et forum hvor de fleste av oss viste stor begeistring for Hellas, har vinden snudd. Mange så landet gjennom rosa briller, andre var mer nøkterne, men kjærligheten til Hellas var der.

Og hva ser jeg nå? Jeg ser en nesten 100 prosents avstandstagen. Jeg ser at folk ikke vil dra til Hellas lengre. Jeg ser at folk er redd for sin egen ferie. Greit nok, forsåvidt, man er seg selv nærmest. Men jeg ser så godt som ingen som er redd for hvordan dette vil påvirke grekerne. Den vanlige Kostas og Maria som ikke har gjort annet enn å jobbe lange arbeidsdager, betale sin skatt og ellers gjøre så godt de kunne. Jeg ser ingen medfølelse med de 40 prosent arbeidsledige unge grekerne, eller pensjonistene som så vidt har klart seg på sin lille pensjon, som det nå skal kuttes i eller som de i verste fall mister helt. Jeg ser ingen medfølelse med skolebarna som ikke har fått bøker, ikke får tatt eksamener og ikke har lærere.
Jeg ser, kort sagt, at svensker (og nordmenn for den saks skyld) snur kappen etter vinden. Og så snur vi ryggen til grekerne.

Hellas kan skylde seg selv, sier dere. Ja delvis er det selvsagt rett, men ikke enhver Kostas og Maria, Giorgos og Eleni kan skylde seg selv, og dette har jeg skrevet om på Kalimera før så jeg gidder ikke gjenta meg selv.

Diskusjonene om enkeltsaker og økonomi kan foregå i de trådene som allerede er opprettet, vi trenger ikke flere av dem. Men hvor ble det av medfølelsen? Hvor ble det av menneskeligheten? Hvor ble det av tankene om hva som skal skje med de menneskene som tok så varmt imot oss og ga oss slike flotte opplevelser og minner? Noen av dem ble til og med våre venner, skrev vi på forumet. Er det ingen som er opptatt av dem?