[Admirala]

En gang i de vakre åttiårene, da jeg var student på første året, var jeg så fattig at jeg måtte stjele en rull med toalettpapir på skolen. Ingen handling å være stolt av, tvert i mot, og heller i og for seg ingen dyd av nødvendighet, fordi jeg kunne spurt mine foreldre om penger både til toalettpapir og hva som helst annet jeg hadde bruk for. Men på et vis var tyveriet et resultat av behovet for å være selvstendig, et dypt følt ønske om ikke å løpe til mamma og pappa hver gang jeg trengte noe. Jeg bakte kanelboller og rundstykker på mitt lille hybelkjøkken, for maten i kantina var for dyr, og fiskeboller i karrisaus var festmat. Ikke bare for meg, men også for mine medstudenter. I helgene kjøpte vi billig, tyrkisk rosévin og møttes hjemme hos hverandre, med en bolle chips som eneste kulinariske bidrag. Klærne var fra H&M eller fra en butikk som importerte indiske bomullsklær, og ble brukt til de falt fra hverandre, uavhengig av mote og trender. Og vi vasket dem selv, selv om noen av oss ikke engang hadde vaskemaskin. Vi hadde studielån og deltidsjobber, vi handlet mat på tilbud og et kneippbrød kunne vare i fire dager.
Vi følte oss ikke fattige. Vi følte oss voksne og stolte og selvstendige og fylte vaser med markblomster, drakk te med suketter fra digre kopper og strikket lange, fargerike skjerf av restegarn.

- Mine studenter får leilighet betalt av foreldrene, mødrene deres kommer innimellom og vasker for dem, samtidig som de har med nyvaskede, nystrøkne klær og middagsretter for hele uken. Når studentene mine har spist dem opp, går de heller på Trendy og knasker hamburgere, enn å lage mat selv. Mobiltelefon, strøm, bøker og klær betales av mor og far, og når studiene er over, flytter de hjem til dem igjen.

Det forteller min finske venninne i Nafplio. Hun er engelsklærer, har bodd i Hellas i tolv år og er gift med en greker. Vi sitter i skyggen og drikker frappé, og diskuterer i hvor ung alder vi blir selvstendige i Norden, mens grekerne har et sterkt avhengighetsforhold til sine foreldre, et forhold som ofte varer helt til foreldrene dør. Vi generaliserer, selvsagt. Men vi kjenner mange grekere på vår alder og yngre, som ikke tar en eneste avgjørelse uten å samrå med foreldrene. Som bor hjemme til de er førti. Som spiser mammas mat og låner pappas bil, og klager høylydt når den nye blusen krymper fordi bestemor har vasket den på for høy varme.
- De bor i barndomshjemmet, og trives med tryggheten som ligger i det, samtidig som de forakter seg selv for at de ikke kan frigjøre seg, sier min venninne, og heller vann i glassene våre. Det er varmt, sikkert over 30 grader, og luften står nesten stille. Ute på veien glitrer det i bilmetall og –glass, en seig dur av motorer og hete dekk på brennende asfalt.

- De sier de ikke har råd til å bo for seg selv, men det er bare en unnskyldning, de kan hvis de vil, sier hun. – Det går an å dele leilighet med en venn, for eksempel. Men ingen gjør det her.

- Jeg har en kompis her som er 34, men bor hjemme hos foreldrene og har alltid gjort det, forteller jeg. (Og jeg har nevnt ham i bloggen før også.) - Han tjener 800 euro måneden, har en fet sparekonto, og kunne fint hatt råd til å leve alene. Men nei da, han bor fremdeles på barnerommet, sammen med søsteren på 32! For en tid siden ville han kjøpe en liten motorsykkel, for han har ganske lang vei til jobben, men foreldrene nektet. Så da ble det ikke noen handel. Hadde du hørt denne historien om en finsk eller norsk 34-åring hadde du trodd det var noe alvorlig i veien med ham, men her er det jo bare sånn det er.

Vi rister på hodet av denne galskapen, og kroer oss litt i vår blonde, nordiske perfekthet, helt til kaffen er drukket opp og samtalen er over. Nå skal vi shoppe. Blant annet skal vi på Hondos Center og kjøpe noe som gjør håret vårt enda blondere.

Og til slutt, før jeg setter punktum: Dersom noen fra Universitetet i Stavanger leser dette, vil jeg bare si: Unnskyld, unnskyld så mye for at jeg stjal en dorull. Det skal aldri gjenta seg. Jeg kan ikke levere den tilbake, den er for lengst brukt opp, men jeg kan kjøpe en ny til dere. Jeg kan kjøpe to, hvis dere er veldig sinte. Ok?