Hva jeg ikke likte med Symi? Ingen verdens ting egentlig. Jeg syntes Panormitis-klosteret var flott, og hadde en meget hyggelig prat med bakeren der. Byen var trivelig, vakker nesten, selv om den var en utpreget turistfelle, med salg av badehåndklær formet som norske flagg og ellers alt som hører til. Det var ingenting galt med Symi, tvert imot, men jeg syntes at etter et par dager der var jeg rett og slett ferdig med øya.
Det er umulig å si noe fornuftig om hvorfor ei øy appellerer til meg mer enn en annen. Lesvos er for eksempel ei øy jeg vet jeg MÅ tilbake til, hvis jeg lever og har helsa som vi tilårskomne pleier å føye til
. Hvorfor?? Jeg kan ikke forklare det. Var det måten fiskerne hilste på meg når jeg møtte dem på gaten, etter at jeg hadde hatt kaffe på stamstedet deres et par dager? Folkelivet i Mytilini by? Michael som var mer enn ivrig etter å lære meg hvordan man fileterer sardheles pastres, og som var meget stolt av sin elev da jeg demonstrerte for mitt reiseselskap dagen etter? Kvinnekollektivet som hadde hummer og spaghetti bak disken til dem som visste, og spurte etter det, men ikke på menyen? Eller var det Maria, som på sitt entusiastiske vis forklarte meg om sine utviklingsplaner for sitt hotell, og var ivrig etter å høre hva jeg mente om både fiskedammen og de store langtidsplanene?
Jeg har hvertfall kommet til at når jeg faller for ei øy, har det mer med mennesker enn med natur, kulturminner, blå dører eller "mysighet" å gjøre.