[JohnS]

Jeg satt for noen år siden i flere timer i den stille perioden etter lunch og snakket med en som arbeider i sin fars taverna i Rhodos by. Han fortalte meget åpenhjertig om sin livssituasjon, med kone og to små barn.

7 måneder i året arbeider han hver dag, går før barna står opp og kommer hjem lenge etter at både kone og barn har lagt seg, slik at noe familieliv eksisterer omtrent ikke. Så har de et par gode måneder fram mot jul, da det er godt å være sammen med familien, og de har spart opp litt penger etter sesongen. Etter jul begynner det å bli for mye familieliv, man begynner å bli lei av å være sammen hele tiden, og etter hvert begynner det å minke alvorlig på pengebeholdningen også, slik at de siste par månedene før neste sesong starter, beskrev han som et hel***e.

Det lengste han kunne komme seg ut på "ferie", var å låne farens bil og ta med seg familien til den sørlige delen av øya. "Rhodos er hele min verden, og jeg kommer ingen andre steder", sa han bittert.

Og det verste var at han så ikke noen vei ut av denne situasjonen heller, da han følte forpliktelse til å hjelpe sin far med tvernaen.

Det var fascinerende å høre ham fortelle om livet sitt på denne måten, selv om jeg fikk en litt ubehagelig følelse, på grensen til dårlig samvittighet, for at jeg kunne bevilge meg en slik ferie som han knapt kunne drømme om. Hva gjør man da, når han til sist nekter å ta betaling for øl og kaffe? Man takker selvfølgelig bare pent, og lar han beholde verdigheten, selv om man er fristet til å legge igjen et uforskammet beløp i tips.

Det hører med til historien at da jeg året etter var tilbake på Rhodos, ble jeg mottatt av ham med slik klemming og gjentatte kyss på kinn at min kone litt tørt bemerket: "Hadde han gjort noe særlig mer ut av hilsingen, hadde du blitt nødt til å gifte deg med ham".