[aska]

I 2003 var jeg innlagt på sykehus i Hellas. Det ble en selsom opplevelse, siden jeg var helt uforberedt på det greske systemet.
Mine tre døgn på et gresk sykehus virket som en lang uke. For det første var det så å si ingen som kunne eller ville snakke engelsk. Jeg fikk ingen informasjon, verken om min sykdom eller om undersøkelser jeg skulle ta. Tonen virket brysk, ingen smil, ingen godord, ingen sympati. Pleiere og leger arbeidet raskt og effektivt. Når de var på rommet da!

Jeg følte meg så usigelig liten og hjelpeløs. Heldigvis hadde jeg ei venninne som besøkte meg hver dag, men hun var like uvitende som meg. Likevel var det godt å ha henne der.

Etter hvert lærte jeg i livets skole. Sykesøstrene har et mye mer begrenset arbeidsområde enn hos oss. Det synes ikke å være noe som tilsvarer våre hjelpepleiere. Hvis en trenger hjelp til personlig pleie, tepper, klær osv, må familie eller venner stå for det. Ellers må en skaffe seg betalt hjelp.

Det var visitt-tid, men det var det ingen som brydde seg om. På vårt 4-mannsrom var det slekt og venner rundt hver seng, som regel 3-4-5 stk ved hver seng, hele dagen. Om nettene var det minst en pårørende. De snakket sammen hele natta, så det var vanskelig å sove.

Takket være greske venner ble jeg utskrevet før jeg burde. Det var godt å komme tilbake til hotellet. Der ble jeg tatt svært godt vare på. I feriebyen min hadde de hørt om sykehusoppholdet, og jeg møtte svært mye vennlighet og støtte.