Kalimera Grekland - Om å se det vi helst vil se

Et norsk vennepar, la oss kalle dem Ola og Kari, var på besøk i Nafplio. En dag befant vi oss i utkanten av en naboby, Asini, hvor vi ventet på en greker som skulle komme og plukke oss opp og ta oss med til kveldens middag.
Vi sto like utenfor en lav, gammel fabrikkbygning, og inne ved grunnmuren lå en del tomme plastflasker, sammenkrøllet sjokolade- og ispapir, tomme sigarettpakker etc.

”Se på søppelet, typisk gresk”, sa Ola.

Da hadde han tilbrakt en uke i Nafplio, uten å sette bena utenfor gamlebyen. Nafplio er den reneste byen jeg vet om, ikke bare i Hellas, men hvor som helst. Hele dagen går gatefeiere rundt med vognene sine, det finnes knapt et tyggegummipapir på avveie.

Men det hadde Ola aldri kommentert.

Og jeg tenker, kanskje ser vi bare når vi får fordommene våre bekreftet? Kanskje tenker verken Ola eller andre over hvor rent og fint det er i Nafplio (og sikkert mange andre greske byer), men siden alle vet at grekerne ikke er noe flinke med søppelet sitt, legger vi straks merke til det når vi ser en bulkete tom Mythos-boks i en grøftekant, eller en utrangert vaskemaskin i en fjellside.

Å få fordommene sine bekreftet er jo bare deilig! Da blir merkelappene vi setter på folk enda tydeligere, vi kan rettferdiggjøre dem og kanskje heve oss litt over ”de andre”.

Det samme har jeg merket i Norge. Siden folk vet jeg er halvt gresk, iallfall i hjertet, får jeg stadig høre at ”grekerne er så late” og ”de pensjonerer seg når de er 50”. Når jeg forteller at A: grekerne har flere arbeidstimer per år enn de fleste andre i verden, inkludert Norge og B: bare svært få kan pensjonere seg som noen-og-femtiåringer, og det er sosiale grunner for de få som kan det, sier de noe sånn som at ”Men jeg har jo vært i Hellas, alle sitter jo på café hele tiden.”

Og ja visst sitter ganske mange grekere ganske ofte på café. De har siesta eller en frikveld, og prioriterer café og venner framfor PlayStation, frossenpizza og sit-coms på tv. De er sosiale livsnytere. (Så lenge det varer, vel og merke, reduserte inntekter blant den jevne greker fører etter sigende til mindre ut-gåing.)

Men igjen, er det ikke deilig å få fordommene sine bekreftet? De som bor ved Middelhavet er latere enn oss. Vi nordboere jobber hard og fortjener hver eneste fritime vi har, ”de” er fattigere enn oss fordi de bare sitter på café. Eller noe sånn. At den samme servitøren kommer med omeletten vår om morgen, den greske salaten til lunsj og souvlakien til middag, ser vi kanskje ikke.
For det bekrefter ikke fordommene våre.

Tilbake til den gamle fabrikkbygningen utenfor Asini.
”Har du egentlig sett etter hvor mye søppel som ligger i gatene i Stavanger”, spurte jeg Ola.
”Nei, jeg har da bedre ting å gjøre enn det”, svarte han.