Admirala
2007-04-30, 14:48
Hjelp!
Hvordan er det mulig å samle seg så mange ting? Jeg kom hit i januar i fjor med en koffert og en liten ryggsekk, nå har jeg et digert flyttelass. Og fem sekker med søppel.
Alt, ja unntatt søppelet da, skal lagres i den nye garasjen til Dimitras familie. Bilen deres blir stående ute i sommer, mens jeg venter på at den nye leiligheten skal bli klar. Far til Dimitra stiller med tilhenger til alle småsakene, mens de store tingene, som kjøleskap, sovesofa og bord må det flyttebil til. Kostas’ foreldre lar meg hjertelig bo på gjesterommet i de dagene hvor den gamle leiligheten står tom, før jeg skal hjem til Norge.
Den nye leiligheten er klar i august, kanskje september. Så jeg tenker vi sier september. Maleren har fått instrukser, det er han som står for tur nå. Soverom i lys lindegrønt og litt burgunder-lilla, stue i mye hvitt, litt rødt og lyst grått.
- Blir det fint, tror du, spør Dimitra, som er interiørkonsulent, egentlig.
- Smak og behag, sier maleren, og ser skeptisk opp mot taket i gangen, hvor det skal gå et rødt felt fra ytterdøren mot badedøren.
Vi blir enige om ikke å si adjø, Dimitra og jeg og Kostas og jeg. Bare ”snakkes”. Jeg vil ikke reise. Jeg har ektemann og venner i Norge, og jeg gleder meg enormt til å se dem igjen, men jeg vil bo i Nafplio. Lille, vakre Nafplio, med kort avstand til alt, hvor det er noen å hilse på eller slå av en prat med bare jeg går ut for å handle en liter melk, hvor havet glitrer og solen skinner, og man kan male en leilighet før dører og vinduer er kommet på plass. Jeg må finne en måte å være her på, når leiligheten er klar. Jobben min i Norge, som jeg har permisjon fra, frister ikke lengre, jeg vil ha en ny, en som gir jeg frihet til å leve hvor jeg vil og styre min egen tid. Om noen bare kunne gitt meg en sånn jobb! Men jeg tror ikke de finnes. Jeg må gjøre det selv.
Så jeg sier ikke adjø til Nafplio heller. Jeg vet jo at jeg snart kommer tilbake. Sånn er det bare. Det er her jeg hører til.
Hvordan er det mulig å samle seg så mange ting? Jeg kom hit i januar i fjor med en koffert og en liten ryggsekk, nå har jeg et digert flyttelass. Og fem sekker med søppel.
Alt, ja unntatt søppelet da, skal lagres i den nye garasjen til Dimitras familie. Bilen deres blir stående ute i sommer, mens jeg venter på at den nye leiligheten skal bli klar. Far til Dimitra stiller med tilhenger til alle småsakene, mens de store tingene, som kjøleskap, sovesofa og bord må det flyttebil til. Kostas’ foreldre lar meg hjertelig bo på gjesterommet i de dagene hvor den gamle leiligheten står tom, før jeg skal hjem til Norge.
Den nye leiligheten er klar i august, kanskje september. Så jeg tenker vi sier september. Maleren har fått instrukser, det er han som står for tur nå. Soverom i lys lindegrønt og litt burgunder-lilla, stue i mye hvitt, litt rødt og lyst grått.
- Blir det fint, tror du, spør Dimitra, som er interiørkonsulent, egentlig.
- Smak og behag, sier maleren, og ser skeptisk opp mot taket i gangen, hvor det skal gå et rødt felt fra ytterdøren mot badedøren.
Vi blir enige om ikke å si adjø, Dimitra og jeg og Kostas og jeg. Bare ”snakkes”. Jeg vil ikke reise. Jeg har ektemann og venner i Norge, og jeg gleder meg enormt til å se dem igjen, men jeg vil bo i Nafplio. Lille, vakre Nafplio, med kort avstand til alt, hvor det er noen å hilse på eller slå av en prat med bare jeg går ut for å handle en liter melk, hvor havet glitrer og solen skinner, og man kan male en leilighet før dører og vinduer er kommet på plass. Jeg må finne en måte å være her på, når leiligheten er klar. Jobben min i Norge, som jeg har permisjon fra, frister ikke lengre, jeg vil ha en ny, en som gir jeg frihet til å leve hvor jeg vil og styre min egen tid. Om noen bare kunne gitt meg en sånn jobb! Men jeg tror ikke de finnes. Jeg må gjøre det selv.
Så jeg sier ikke adjø til Nafplio heller. Jeg vet jo at jeg snart kommer tilbake. Sånn er det bare. Det er her jeg hører til.