Admirala
2007-04-12, 14:22
Jeg skal egentlig trimme, så jeg går raskt i bakkene opp mot den store kirken, Evaggelismos. Nafplio er annerledes her i bydelen min, Pronia, ikke blendende vakker som nede i gamlebyen, men sjarmerende uorganisert, med hus som bærer preg av å være planløst og nærmest impulsivt bygget i alle de siste 70 – 80 tiårene. Bydelen lener seg inn mot og oppover en langstrakt åsside, med den store Palamidi-borgen i ene enden og kirken i den andre. Husene ligger som et dårlig sydd lappeteppe oppover mot Evaggelismos, som med sine to tårn og verdige symmetri på underlig vis samler Pronia til en helhet.
Noen hus står tomme, de har skodder med krakelert maling og rustne hengsler, holdt sammen av tvunnet ståltråd. Utenfor hauger glorete reklametrykksaker seg opp, utelamper henger løst fra tynne, grå ledninger. Disse forfalne boligene ligger, i en kaotisk blanding, ved siden av nyoppførte små leilighetsbygg, malt i rosa eller aprikos og med store hvite balkonger, ved siden av vakre nyklassisistiske hus som noen tydeligvis pleier omsorgsfullt, ved siden av stygge etterkrigs-lavblokker, ved siden av dekadente småhus med art deco-preg...
Innimellom disse hjemmene, bakenfor den travle hovedgaten, finnes et bakeri, en skredder, en kafenion med jernmøbler og gamle menn, en frisør, en nedlagt liten butikk som solgte sigaretter. I midten ligger en frodig park, like ved den påskestengte barneskolen. Parken er fylt med appelsintrær, palmer og tamarisker, benker med mødre, plener med småunger. En byste av Dimitris Plapoutas, født 1786, død 1863. Han ser ut som en snill bestefar, men var en nådeløs herfører som drepte tyrkere som om de var fluer. Etterpå, da Hellas ble et fritt land, ble han medlem av parlamentet. Sånn kan det gå.
Solen stråler smørblidt, vårvinden leker med det rene tøyet som henger fra balkongene. Et sted i bakgatene kviner en motorsag, en radiostemme introduserer Dimitris Korgialas, som skal synge Ta Simadía Sou. En moped våkner til liv bak skolen, et purungt par går forbi, hånd i hånd, pratende i hver sin mobil. Jeg passerer en shortskledd kvinne som vasker en sort, diger firehjulstrekker, på en balkong sitter et eldre ektepar i stillhet. Balkongen deres er, som mange her, pyntet med rosebusker og slyngplanter. En uleselig graffiti er forsøkt vasket vekk nederst på fasadeveggen deres, og en velbrukt sykkel står lent inn til det blomstrende sitrontreet de har i hagen.
Og akkurat nå føles dette mer hjemme enn noe annet sted i verden.
Noen hus står tomme, de har skodder med krakelert maling og rustne hengsler, holdt sammen av tvunnet ståltråd. Utenfor hauger glorete reklametrykksaker seg opp, utelamper henger løst fra tynne, grå ledninger. Disse forfalne boligene ligger, i en kaotisk blanding, ved siden av nyoppførte små leilighetsbygg, malt i rosa eller aprikos og med store hvite balkonger, ved siden av vakre nyklassisistiske hus som noen tydeligvis pleier omsorgsfullt, ved siden av stygge etterkrigs-lavblokker, ved siden av dekadente småhus med art deco-preg...
Innimellom disse hjemmene, bakenfor den travle hovedgaten, finnes et bakeri, en skredder, en kafenion med jernmøbler og gamle menn, en frisør, en nedlagt liten butikk som solgte sigaretter. I midten ligger en frodig park, like ved den påskestengte barneskolen. Parken er fylt med appelsintrær, palmer og tamarisker, benker med mødre, plener med småunger. En byste av Dimitris Plapoutas, født 1786, død 1863. Han ser ut som en snill bestefar, men var en nådeløs herfører som drepte tyrkere som om de var fluer. Etterpå, da Hellas ble et fritt land, ble han medlem av parlamentet. Sånn kan det gå.
Solen stråler smørblidt, vårvinden leker med det rene tøyet som henger fra balkongene. Et sted i bakgatene kviner en motorsag, en radiostemme introduserer Dimitris Korgialas, som skal synge Ta Simadía Sou. En moped våkner til liv bak skolen, et purungt par går forbi, hånd i hånd, pratende i hver sin mobil. Jeg passerer en shortskledd kvinne som vasker en sort, diger firehjulstrekker, på en balkong sitter et eldre ektepar i stillhet. Balkongen deres er, som mange her, pyntet med rosebusker og slyngplanter. En uleselig graffiti er forsøkt vasket vekk nederst på fasadeveggen deres, og en velbrukt sykkel står lent inn til det blomstrende sitrontreet de har i hagen.
Og akkurat nå føles dette mer hjemme enn noe annet sted i verden.