Admirala
2007-04-11, 23:08
Hun er en mellomting mellom en schaëfer og en bjørn. Ligger på en trapp i Kypseli i Athen og ser lat men farlig ut.
- Ela, skilaki, sier vi med babystemme, kom lille hunden.
Hun jumper tungt ned trappen og snuser på våre utstrakte hender. Vi møter forsiktig blikket hennes. Hun logrer. Lar seg klappe, nyter å bli klødd mellom ørene, rusket i det tykke, sorte håret. Etter en stund begynner hun å yppe seg litt, prøver å hoppe opp på oss.
- Ochi, sier jeg med dyp, streng stemme, - katze kala. Nei, sitt pent. Hun adlyder umiddelbart. Vel, sitter gjør hun ikke, men hun har akseptert hvem som er sjefen.
Hun er en av Hellas’ villhunder. Jeg har snakket med mange av dem, alle som én har de vært kosete og vennlige. Etter å ha hatt hund nesten hele livet, ser man lett hvilke hunder som er tilnærmelige og hvem som har et farlig temperament og som man bare bør gå stille forbi.
Etter masse kos og godord bestemmer hunden, som vi døper Alexandra den store, at vi er flokken hennes. Vi går en lang tur, og Alexandra dilter med, foran oss, med mindre en fristende søppelpose fanger interessen hennes et lite øyeblikk. Hvis andre mennesker kommer for nær oss, bjeffer hun ilsint på dem. En mann blir tydeligvis redd, og da bjeffer hun litt ekstra. Viser tenner helt til han er trygt forbi oss.
- Skulle jeg gått gjennom et av de antatte utrygge strøkene i Athen alene, skulle jeg sørget for å få en villhund med meg, sier jeg til min påskebesøkende og formodentlig bedre halvdel. – Med Alexandra den store som følgesvenn, våger ingen yppe seg.
Vi møter en dame med en liten hvit hund i bånd, en slags puddelblanding. Han snuser begeistret på Alexandra, som ikke lar seg affisere.
- Hva heter hun, spør damen.
- Hun er ikke vår hund, sier vi, - men vi har døpt henne Alexandra.
- Min Dinos er vill etter tisper, sukker damen, og drar den motstrebende hunden med seg.
Vi går på bar. Vasker hendene, bare så det er sagt. Alexandra ligger en stund utenfor, før hun gir opp og finner seg en ny trapp eller en ny flokk.
- Jeg ville tatt henne med til Nafplio, sutrer jeg til maken.
- Du er gal, sier han.
Jeg vet at mange vil si det. Alle med minst en halv hjernecelle vil si at man skal være ekstremt forsiktig med villhunder. Klart man skal. Likevel er jeg så ømhjertet over disse hundene, som så tydelig nyter at noen koser med dem. I Nafplio tar jeg gjerne med en villhund på tur, eller lar dem følge meg hjem om natten. Jeg tar dem aldri inn i huset, men gir dem en pølsebit eller en ostepai. Mitt bitte lille bidrag til å gi disse herlige, tillitsfulle dyrene tilbake noe av alt det de gir meg. Hadde jeg hatt penger nok, skulle jeg skaffet meg en kennel for alle Nafplios villhunder. Nå må dessverre kløing, kos og pølsebiter holde.
- Ela, skilaki, sier vi med babystemme, kom lille hunden.
Hun jumper tungt ned trappen og snuser på våre utstrakte hender. Vi møter forsiktig blikket hennes. Hun logrer. Lar seg klappe, nyter å bli klødd mellom ørene, rusket i det tykke, sorte håret. Etter en stund begynner hun å yppe seg litt, prøver å hoppe opp på oss.
- Ochi, sier jeg med dyp, streng stemme, - katze kala. Nei, sitt pent. Hun adlyder umiddelbart. Vel, sitter gjør hun ikke, men hun har akseptert hvem som er sjefen.
Hun er en av Hellas’ villhunder. Jeg har snakket med mange av dem, alle som én har de vært kosete og vennlige. Etter å ha hatt hund nesten hele livet, ser man lett hvilke hunder som er tilnærmelige og hvem som har et farlig temperament og som man bare bør gå stille forbi.
Etter masse kos og godord bestemmer hunden, som vi døper Alexandra den store, at vi er flokken hennes. Vi går en lang tur, og Alexandra dilter med, foran oss, med mindre en fristende søppelpose fanger interessen hennes et lite øyeblikk. Hvis andre mennesker kommer for nær oss, bjeffer hun ilsint på dem. En mann blir tydeligvis redd, og da bjeffer hun litt ekstra. Viser tenner helt til han er trygt forbi oss.
- Skulle jeg gått gjennom et av de antatte utrygge strøkene i Athen alene, skulle jeg sørget for å få en villhund med meg, sier jeg til min påskebesøkende og formodentlig bedre halvdel. – Med Alexandra den store som følgesvenn, våger ingen yppe seg.
Vi møter en dame med en liten hvit hund i bånd, en slags puddelblanding. Han snuser begeistret på Alexandra, som ikke lar seg affisere.
- Hva heter hun, spør damen.
- Hun er ikke vår hund, sier vi, - men vi har døpt henne Alexandra.
- Min Dinos er vill etter tisper, sukker damen, og drar den motstrebende hunden med seg.
Vi går på bar. Vasker hendene, bare så det er sagt. Alexandra ligger en stund utenfor, før hun gir opp og finner seg en ny trapp eller en ny flokk.
- Jeg ville tatt henne med til Nafplio, sutrer jeg til maken.
- Du er gal, sier han.
Jeg vet at mange vil si det. Alle med minst en halv hjernecelle vil si at man skal være ekstremt forsiktig med villhunder. Klart man skal. Likevel er jeg så ømhjertet over disse hundene, som så tydelig nyter at noen koser med dem. I Nafplio tar jeg gjerne med en villhund på tur, eller lar dem følge meg hjem om natten. Jeg tar dem aldri inn i huset, men gir dem en pølsebit eller en ostepai. Mitt bitte lille bidrag til å gi disse herlige, tillitsfulle dyrene tilbake noe av alt det de gir meg. Hadde jeg hatt penger nok, skulle jeg skaffet meg en kennel for alle Nafplios villhunder. Nå må dessverre kløing, kos og pølsebiter holde.