Admirala
2007-03-31, 09:19
Han er fet som en hvalross, og pleier å sitte bredbent og tungt utenfor restauranten sin på Syntagma-plassen i Nafplio. Med det ustelte, grånende håret og de flekkete T-skjortene han pleier å ha på, er han ingen god reklame for stedet. Her en dag gikk jeg forbi med en bunke gule chrysantemum.
- Du skulle ikke kjøpt de blomstene, sa han.
- Javel, hvorfor ikke, undret jeg, og lurte på om det var forbundet en slags overtro rundt gule blomster.
- De kan uansett ikke komme opp mot din skjønnhet, sa han, og blunket karslig.
Full av skjult latter takket jeg og gikk videre, til kafeen hvor jeg skulle møte Dimitra på kaffe. Hun fikk referat.
- Åh, han! Han var, tro det eller ei, en stor kamaki en gang, lo hun.
Noen uker senere er jeg og Dimitra på en taverna og spiser lunsj. I det vi skal gå, blir vi vinket bort til et annet bord, hvor det sitter fem menn i 40 – 50 årene. Vi blir budt på vin (som om vi allerede ikke hadde drukket nok), og de forteller de er gamle medlemmer av Blekksprutklubben.
Nafplio og nabobyen Tolo er faktisk to av de første greske byene som åpnet dørene for charterturisme. I en tid da en gresk pike helst skulle ha anstand når hun gikk søndagstur på havnepromenaden, kom frigjorte nord-europeiske kvinner i hopetall til disse byene. De unge, testosteronfylte grekerne trodde de var kommet til himmelen, omgitt av så mye blond og blåøyd skjønnhet. Å ha en ny kjæreste, eller iallfall en sexpartner for hver sommeruke, hvem kunne vel si nei til det? Særlig siden det i grunnen var ganske enkelt. Et par velvalgte ord om hennes vakre øyne, en invitasjon til måneskinnstur eller drinker på den lokale baren, og hun var din. Slik oppsto kamaki, den greske flørten.
Bare at i Nafplio lot de det ikke bli med det. De dannet Blekksprutklubben. De unge kamakiene delte byen opp i områder, slik at de ikke skulle tråkke i hverandres bed, (les: turistjenter), og hadde regler som blant annet sa at det var usportslig å prøve seg på en jente et annet medlem hadde pekt seg ut. De førte journaler og hadde jevnlige møter. Den som nedla flest kvinner ett år, ble president neste år. Alt dette fortalte de til Dimitra og meg, og vi kunne gjerne få se journalene hvis vi ville.
Nå er de fleste av blekksprutklubbens medlemmer familiefedre, og klubben er nedlagt for lenge siden. Han som var president det siste året, døde for få måneder siden, og nummer to i rekken har journalene nå.
- Alle menn flørter, påsto han, - det er jo ikke noe underlig i det.
- Ikke alle er like flinke, eller i det minste like ivrige som grekerne, sa jeg.
- Hva kan jeg si, vi elsker skjønne kvinner, sa han, og slo ut med armene.
Mange grekere vil si at kamakien er død, men det er den jo ikke, det vet alle kvinner under bestemoralder (og sikkert mange over også), som har tilbrakt en ferie i Hellas. To av mine venner her i Nafplio definerer seg faktisk som kamakier, iallfall om sommeren. Mens den ene har et uproblematisk forhold til det, sier den andre at det er som en sykdom. Selv da han var i et fast, godt forhold med ”en fantastisk kvinne”, klarte han ikke å la være å flørte.
- Det er en forbannelse, sa han en gang. – Forresten, du har de mest sensuelle leppene jeg noen gang har sett...
- - - -
Nå skal jeg på påskereise til Kalavrita og Loutraki, så det blir stille i hjørnet en ukes tid. God påske, alle sammen!
- Du skulle ikke kjøpt de blomstene, sa han.
- Javel, hvorfor ikke, undret jeg, og lurte på om det var forbundet en slags overtro rundt gule blomster.
- De kan uansett ikke komme opp mot din skjønnhet, sa han, og blunket karslig.
Full av skjult latter takket jeg og gikk videre, til kafeen hvor jeg skulle møte Dimitra på kaffe. Hun fikk referat.
- Åh, han! Han var, tro det eller ei, en stor kamaki en gang, lo hun.
Noen uker senere er jeg og Dimitra på en taverna og spiser lunsj. I det vi skal gå, blir vi vinket bort til et annet bord, hvor det sitter fem menn i 40 – 50 årene. Vi blir budt på vin (som om vi allerede ikke hadde drukket nok), og de forteller de er gamle medlemmer av Blekksprutklubben.
Nafplio og nabobyen Tolo er faktisk to av de første greske byene som åpnet dørene for charterturisme. I en tid da en gresk pike helst skulle ha anstand når hun gikk søndagstur på havnepromenaden, kom frigjorte nord-europeiske kvinner i hopetall til disse byene. De unge, testosteronfylte grekerne trodde de var kommet til himmelen, omgitt av så mye blond og blåøyd skjønnhet. Å ha en ny kjæreste, eller iallfall en sexpartner for hver sommeruke, hvem kunne vel si nei til det? Særlig siden det i grunnen var ganske enkelt. Et par velvalgte ord om hennes vakre øyne, en invitasjon til måneskinnstur eller drinker på den lokale baren, og hun var din. Slik oppsto kamaki, den greske flørten.
Bare at i Nafplio lot de det ikke bli med det. De dannet Blekksprutklubben. De unge kamakiene delte byen opp i områder, slik at de ikke skulle tråkke i hverandres bed, (les: turistjenter), og hadde regler som blant annet sa at det var usportslig å prøve seg på en jente et annet medlem hadde pekt seg ut. De førte journaler og hadde jevnlige møter. Den som nedla flest kvinner ett år, ble president neste år. Alt dette fortalte de til Dimitra og meg, og vi kunne gjerne få se journalene hvis vi ville.
Nå er de fleste av blekksprutklubbens medlemmer familiefedre, og klubben er nedlagt for lenge siden. Han som var president det siste året, døde for få måneder siden, og nummer to i rekken har journalene nå.
- Alle menn flørter, påsto han, - det er jo ikke noe underlig i det.
- Ikke alle er like flinke, eller i det minste like ivrige som grekerne, sa jeg.
- Hva kan jeg si, vi elsker skjønne kvinner, sa han, og slo ut med armene.
Mange grekere vil si at kamakien er død, men det er den jo ikke, det vet alle kvinner under bestemoralder (og sikkert mange over også), som har tilbrakt en ferie i Hellas. To av mine venner her i Nafplio definerer seg faktisk som kamakier, iallfall om sommeren. Mens den ene har et uproblematisk forhold til det, sier den andre at det er som en sykdom. Selv da han var i et fast, godt forhold med ”en fantastisk kvinne”, klarte han ikke å la være å flørte.
- Det er en forbannelse, sa han en gang. – Forresten, du har de mest sensuelle leppene jeg noen gang har sett...
- - - -
Nå skal jeg på påskereise til Kalavrita og Loutraki, så det blir stille i hjørnet en ukes tid. God påske, alle sammen!