Admirala
2009-06-02, 01:37
Stathmos er en café i Nafplio som neppe kan sies å være berømt for sin vennlige service, særlig takket være en av servitørene, en bisk dame som ikke har smilt siden 1979. Etter å ha vært på kino, gikk vi der, Dimitra, Synnøve og jeg. (Synnøve er en norsk dame som bor i Nafplio.) Årsaken er ene og alene at Stathmos ligger så nærme kinoen.
Det var en lun vårkveld, og mens vi gikk de få skrittene til Stathmos diskuterte vi filmen. Like utenfor kafeen, som er anlagt i den gamle jernbanestasjonen i byen, kom en liten kattunge bort til oss. Smøg seg mellom bena våre og gjorde seg så søt den bare kunne. Den var tre-fire måneder gammel, rød og vakker. Og tynn.
- Stakkar den, sa Synnøve, løftet den opp og koste med den. Katten malte begeistret, og hadde det ikke vært for ouzoen Synnøve så absolutt trengte etter den tøffe filmen, hadde hun nok blitt der ute med kattungen.
Vi gikk inn, bestilte vår vin og ouzo, og hadde så vidt fisket fram mobiler og sigarettpakker da den lille katten pilte inn i lokalet og hoppet rett opp på Synnøves fang. Der lå den, i malende stillhet, til drinkene våre kom, sammen med vann og en skål med nøtter.
- Kanskje han er sulten, sa Synnøve, vi hadde slått fast at lille pus var en han. De salte nøttene ville den ikke ha, men vannglassene våre var den tydeligvis interessert i. Synnøve tømte nøttene på bordet, fylte skålen med vann og pus drakk som den hadde vandret i ørkenen siden fødselen.
- Han er dehydrert, stakkars, sa Synnøve, og fylte opp vannskålen.
Den sure servitrisen kom, tok pus i nakkeskinnet og forsvant ut, etter et par illsinte blikk på oss.
Tre minutter senere smyger pus seg inn igjen, opp i Synnøves fang, og snart videre til vannskålen.
- Hun tar oss i nakkeskinnet og kaster oss ut snart, sa Dimitra, så vi skyndte oss å legge de nødvendig euroene på bordet og gikk. Katten diltet med oss. Tydeligvis hadde den adoptert Synnøve.
- Jeg har tre katter, jeg kan like gjerne ha fire, sa Synnøve, og katten fulgte lykkelig med henne hjem.
Dette er jo en søt historie i seg selv, men den blir søtere.
Etter at den lille røde pusen, døpt Muskat, hadde bodd hos Synnøve i tre uker, og funnet seg vel til rette, forvillet en bitteliten svart kattunge av ukjente årsaker inn på Synnøves tun. Hun var maks et par måneder gammel, livredd, sulten og pipende lå hun bare der en dag. Muskat gikk straks bort til henne, tok henne i nakkeskinnet og bar henne til matfatet.
Og fra den dagen ble han hennes adoptivfar. han vasket henne, sov med henne, og når hun (forgjeves) lette etter pattene hans lot han henne villig gjøre det, når hun leke-bet halen hans var det helt ok, han viste henne kattesanden og sørget for å være ved siden av henne døgnet rundt.
- Har jeg fire katter kan jeg vel ha fem, sa Synnøve. – Og jeg kan jo ikke ta fra Muskat babyen hans.
Så sånn ble tre katter fem.
http://i146.photobucket.com/albums/r242/Admirala/xIMG_0231.jpg
Det var en lun vårkveld, og mens vi gikk de få skrittene til Stathmos diskuterte vi filmen. Like utenfor kafeen, som er anlagt i den gamle jernbanestasjonen i byen, kom en liten kattunge bort til oss. Smøg seg mellom bena våre og gjorde seg så søt den bare kunne. Den var tre-fire måneder gammel, rød og vakker. Og tynn.
- Stakkar den, sa Synnøve, løftet den opp og koste med den. Katten malte begeistret, og hadde det ikke vært for ouzoen Synnøve så absolutt trengte etter den tøffe filmen, hadde hun nok blitt der ute med kattungen.
Vi gikk inn, bestilte vår vin og ouzo, og hadde så vidt fisket fram mobiler og sigarettpakker da den lille katten pilte inn i lokalet og hoppet rett opp på Synnøves fang. Der lå den, i malende stillhet, til drinkene våre kom, sammen med vann og en skål med nøtter.
- Kanskje han er sulten, sa Synnøve, vi hadde slått fast at lille pus var en han. De salte nøttene ville den ikke ha, men vannglassene våre var den tydeligvis interessert i. Synnøve tømte nøttene på bordet, fylte skålen med vann og pus drakk som den hadde vandret i ørkenen siden fødselen.
- Han er dehydrert, stakkars, sa Synnøve, og fylte opp vannskålen.
Den sure servitrisen kom, tok pus i nakkeskinnet og forsvant ut, etter et par illsinte blikk på oss.
Tre minutter senere smyger pus seg inn igjen, opp i Synnøves fang, og snart videre til vannskålen.
- Hun tar oss i nakkeskinnet og kaster oss ut snart, sa Dimitra, så vi skyndte oss å legge de nødvendig euroene på bordet og gikk. Katten diltet med oss. Tydeligvis hadde den adoptert Synnøve.
- Jeg har tre katter, jeg kan like gjerne ha fire, sa Synnøve, og katten fulgte lykkelig med henne hjem.
Dette er jo en søt historie i seg selv, men den blir søtere.
Etter at den lille røde pusen, døpt Muskat, hadde bodd hos Synnøve i tre uker, og funnet seg vel til rette, forvillet en bitteliten svart kattunge av ukjente årsaker inn på Synnøves tun. Hun var maks et par måneder gammel, livredd, sulten og pipende lå hun bare der en dag. Muskat gikk straks bort til henne, tok henne i nakkeskinnet og bar henne til matfatet.
Og fra den dagen ble han hennes adoptivfar. han vasket henne, sov med henne, og når hun (forgjeves) lette etter pattene hans lot han henne villig gjøre det, når hun leke-bet halen hans var det helt ok, han viste henne kattesanden og sørget for å være ved siden av henne døgnet rundt.
- Har jeg fire katter kan jeg vel ha fem, sa Synnøve. – Og jeg kan jo ikke ta fra Muskat babyen hans.
Så sånn ble tre katter fem.
http://i146.photobucket.com/albums/r242/Admirala/xIMG_0231.jpg