Admirala
2007-09-13, 13:12
- Jeg kjeder meg, sier Papi, og ramler ned ved kafébordet vårt. – Denne byen er så stille.
Papi er 22, fra Senegal, han selger cd’er på gata i Nafplio og kler seg som David Beckham, helt fra de store, hvite sneakersene til de nesten like store ”diamantene” i ørene. Han er høy og slank, og smilet hans kan smelte fjell. På en god dag selger Papi 30 cd’er, mer i helgene. Han bor på et elendig hotell hvor han betaler 15 euro natten, og lever på gatekjøkkenmat.
Papi har en nesten ekstremt avslappet væremåte, han sitter i stolen som om den skulle være en seng. Bestiller en iskrem på slepende, halvkorrekt gresk.
Dimitra og jeg drikker freddo, klokken er tidlig ettermiddag, og før Papi kom satt vi og nøt hvor fredelig byen er når siestaen er et faktum.
- Det er ingenting å finne på her, sier Papi.
- Se på hvor fint Bourtzi ligger ute på vannet, se hvordan vinden leker med palmetrærne, sier Dimitra.
- Nei, sier Papi.
- Likte du deg bedre i Paris, spør jeg, for Papi arbeidet der før han kom til Nafplio.
- Å nei, svarer han, - for franskmenn er forferdelige. Jeg har lyst å dra til London, bare at det er altfor kaldt der.
- Ingen steder er perfekte. Det beste man kan gjøre er å finne det gode med det stedet man er, og konsentrere seg om det, sier Dimitra.
- Liker du deg her, spør han meg.
- Dette er mitt paradis, sier jeg oppriktig.
- Kanskje jeg skal være her en stund til da, grubler Papi, - men helst vil jeg bo i Senegal.
- Det blir nok bedre her etter hvert, skal du se, trøster Dimitra ham.
Papi bare rister oppgitt på hodet og spiser mer is.
- Hvorfor sover du alene om nettene, spør han plutselig Dimitra.
- Fordi jeg foretrekker det, sier hun.
- Men snart blir det kaldt, du trenger noen å varme deg, gliser Papi.
- Jeg har tepper, svarer Dimitra, - mange tepper.
- Det er ikke det samme, sier Papi, - Tusen tepper kan ikke erstatte å ha en varm kropp ved siden av seg.
- Berømt senegalesisk ordtak, spør Dimitra.
- Berømt Papi-ordtak, flirer han.
Papi er 22, fra Senegal, han selger cd’er på gata i Nafplio og kler seg som David Beckham, helt fra de store, hvite sneakersene til de nesten like store ”diamantene” i ørene. Han er høy og slank, og smilet hans kan smelte fjell. På en god dag selger Papi 30 cd’er, mer i helgene. Han bor på et elendig hotell hvor han betaler 15 euro natten, og lever på gatekjøkkenmat.
Papi har en nesten ekstremt avslappet væremåte, han sitter i stolen som om den skulle være en seng. Bestiller en iskrem på slepende, halvkorrekt gresk.
Dimitra og jeg drikker freddo, klokken er tidlig ettermiddag, og før Papi kom satt vi og nøt hvor fredelig byen er når siestaen er et faktum.
- Det er ingenting å finne på her, sier Papi.
- Se på hvor fint Bourtzi ligger ute på vannet, se hvordan vinden leker med palmetrærne, sier Dimitra.
- Nei, sier Papi.
- Likte du deg bedre i Paris, spør jeg, for Papi arbeidet der før han kom til Nafplio.
- Å nei, svarer han, - for franskmenn er forferdelige. Jeg har lyst å dra til London, bare at det er altfor kaldt der.
- Ingen steder er perfekte. Det beste man kan gjøre er å finne det gode med det stedet man er, og konsentrere seg om det, sier Dimitra.
- Liker du deg her, spør han meg.
- Dette er mitt paradis, sier jeg oppriktig.
- Kanskje jeg skal være her en stund til da, grubler Papi, - men helst vil jeg bo i Senegal.
- Det blir nok bedre her etter hvert, skal du se, trøster Dimitra ham.
Papi bare rister oppgitt på hodet og spiser mer is.
- Hvorfor sover du alene om nettene, spør han plutselig Dimitra.
- Fordi jeg foretrekker det, sier hun.
- Men snart blir det kaldt, du trenger noen å varme deg, gliser Papi.
- Jeg har tepper, svarer Dimitra, - mange tepper.
- Det er ikke det samme, sier Papi, - Tusen tepper kan ikke erstatte å ha en varm kropp ved siden av seg.
- Berømt senegalesisk ordtak, spør Dimitra.
- Berømt Papi-ordtak, flirer han.