Admirala
2007-06-13, 14:23
- Ta litt til, sier Kostas’ mor, Maria, og legger en til kjøttdeig- og risfylt squash på tallerkenen min, før hun øser over fløyelsmyk saus av sitron og egg. – Og brød, du må spise brød!
- Tusen takk, men jeg er så mett, sier jeg, og klapper meg på min stadig økende mage for å understreke det.
Nei, jeg er ikke gravid. Jeg har spist sånn mat som greske mødre lager, og det i en hel uke til ende. Mest hos Kostas mor, naturlig nok, siden det er der jeg har bodd. Sousoukakia, bifteki, bakt kylling, pistatsio og – litt ute av kontekst – spaghetti bolognese med et tonn gresk ost, er bare noen av rettene hun tryller fram, den ene bedre enn den andre. Hver morgen blir dagens rett presentert muntlig, og med en bekymret rynke spør Maria: Liker du det?
- Jeg liker all gresk mat unntatt mageritsa, sier jeg.
- Men er du sikker? Liker du ris til sosuoukakiaen? Og grønn salat?
- Deilig, forsikrer jeg.
Og når rettene står der på bordet, duftende av oregano, hvitløk, kanel, mynte... spiser jeg opp hver smule, selv om tallerken er fylt til randen av mat og hjertelighet. Innimellom kommer hun med kake, gele, iskrem...
En dag var jeg nede i butikken hos Dimitra i timevis. Moren ringte og sa hun kom med middag til sin travle datter. Dimitra ba henne ta med til meg også.
- Bare litt, sa jeg, - jeg skal ha middag hos Maria etterpå.
- Bare litt, sa Dimitra i telefonen.
Men greske mødre har ikke samme oppfatning som oss av ordene ”bare litt”. Snart tårnet det seg opp på bordet foran oss en diger bolle med svinekjøtt og poteter, en møllestein av en feta, en tønne salat og et halvt hjemmebakt olivenbrød. Og så godt som alt var, måtte jeg jo spise meg mett, der vi satt under parasollen utenfor butikken, mens kundene handlet iskrem og nøkkelringer og hva det nå var de maste om.
To timer senere serverte Maria yndlingsretten min, torsk med hvitløkpuré. Altfor godt til ikke å spise opp. Så mett har jeg aldri vært før.
Og så må jeg ta med Anastasia. Anastasia har vært enke i mange år, og om sommeren flytter hun ut til stranden, hvor hun har et lite krypinn. Kjøkkenets ene vegg er bare noen tøystykker, der er innlagt vann men ikke strøm. Kostas og jeg dro ut til stranden en kveld med et par giropitta stappet med kylling og tzatziki. Anastasia kom bort til oss med en diger tallerken med kjøttfylte kålblader i sitron- og eggesaus, og insisterte vi måtte spise opp alt sammen.
Det smakte fantastisk, og mens Anastasia, sortkledd og hvithåret, spiste sin egen beskjedne middagsporsjon sammen med oss, og nesten ikke torde røre våre nylagede frityrstekte poteter selv om vi tryglet henne, satt vi der i freden og åt og så ut over en himmel farget rosalilla av solen som var gått ned, og et hav farget rosalilla av himmelen, hørte småbølgene klukke, fuglene synge, og jeg tenkte at de beste stundene i livet er de man ikke bryr seg om kalorier i.
- Tusen takk, men jeg er så mett, sier jeg, og klapper meg på min stadig økende mage for å understreke det.
Nei, jeg er ikke gravid. Jeg har spist sånn mat som greske mødre lager, og det i en hel uke til ende. Mest hos Kostas mor, naturlig nok, siden det er der jeg har bodd. Sousoukakia, bifteki, bakt kylling, pistatsio og – litt ute av kontekst – spaghetti bolognese med et tonn gresk ost, er bare noen av rettene hun tryller fram, den ene bedre enn den andre. Hver morgen blir dagens rett presentert muntlig, og med en bekymret rynke spør Maria: Liker du det?
- Jeg liker all gresk mat unntatt mageritsa, sier jeg.
- Men er du sikker? Liker du ris til sosuoukakiaen? Og grønn salat?
- Deilig, forsikrer jeg.
Og når rettene står der på bordet, duftende av oregano, hvitløk, kanel, mynte... spiser jeg opp hver smule, selv om tallerken er fylt til randen av mat og hjertelighet. Innimellom kommer hun med kake, gele, iskrem...
En dag var jeg nede i butikken hos Dimitra i timevis. Moren ringte og sa hun kom med middag til sin travle datter. Dimitra ba henne ta med til meg også.
- Bare litt, sa jeg, - jeg skal ha middag hos Maria etterpå.
- Bare litt, sa Dimitra i telefonen.
Men greske mødre har ikke samme oppfatning som oss av ordene ”bare litt”. Snart tårnet det seg opp på bordet foran oss en diger bolle med svinekjøtt og poteter, en møllestein av en feta, en tønne salat og et halvt hjemmebakt olivenbrød. Og så godt som alt var, måtte jeg jo spise meg mett, der vi satt under parasollen utenfor butikken, mens kundene handlet iskrem og nøkkelringer og hva det nå var de maste om.
To timer senere serverte Maria yndlingsretten min, torsk med hvitløkpuré. Altfor godt til ikke å spise opp. Så mett har jeg aldri vært før.
Og så må jeg ta med Anastasia. Anastasia har vært enke i mange år, og om sommeren flytter hun ut til stranden, hvor hun har et lite krypinn. Kjøkkenets ene vegg er bare noen tøystykker, der er innlagt vann men ikke strøm. Kostas og jeg dro ut til stranden en kveld med et par giropitta stappet med kylling og tzatziki. Anastasia kom bort til oss med en diger tallerken med kjøttfylte kålblader i sitron- og eggesaus, og insisterte vi måtte spise opp alt sammen.
Det smakte fantastisk, og mens Anastasia, sortkledd og hvithåret, spiste sin egen beskjedne middagsporsjon sammen med oss, og nesten ikke torde røre våre nylagede frityrstekte poteter selv om vi tryglet henne, satt vi der i freden og åt og så ut over en himmel farget rosalilla av solen som var gått ned, og et hav farget rosalilla av himmelen, hørte småbølgene klukke, fuglene synge, og jeg tenkte at de beste stundene i livet er de man ikke bryr seg om kalorier i.