[Admirala]

Å bo deler av året i Hellas, og sikkert i andre utland, er både berikende og frustrerende. Det beriker definitivt mer enn det frustrerer, men her skal jeg skrive om det frustrerende i at man treffer andre nordmenn.

Da jeg gjorde deltidsgreker av meg, var en del av den planen å få greske venner, og det har jeg fått: skjønne, gode og rause venner, som lar meg delta i deres liv. Men en stor del av meg vil alltid være utlending, det vil si norsk, og dermed vil jeg og enhver annen nordmann (og nordeuropeer) som kommer til min greske by være som fluepapir på hverandre. For det er så utrolig få av oss i dette vakre, lille hjørnet av Hellas.

Jeg har som utgangspunkt, som norsk i Hellas, at jeg møter dette samfunnet med en diger porsjon ydmykhet. Hva vet jeg om kulturen, maten, politikken, dagliglivet, filosofiene, etikken, de uskrevne reglene, ...

Ok, etter hvert vet jeg jo noe om det. Å bo, som gjest, i et land man ikke er født i, et land man bor frivillig i, betyr at man i det minste bør sette seg grundig, virkelig grundig, inn i alle aspekter av alle fasettene av landet før man begynner, for eksempel, å kritisere.
Jeg har mange venner i Hellas som ikke er grekere, og de fleste av dem tenker som meg. Vær ydmyk, ikke tro at din norske, engelske, danske, ukrainske, libanesiske (etc) bakgrunn gjør at du kan dømme, eller i det hele tatt forstå, kompleksiteten i et samfunn du ikke kjenner til bunns.

Og så er det noen. Særlig nordmenn, som har bodd i Hellas i ti eller to år, som ikke gjør annet enn å klage. Noen av disse klagene er selvsagt helt berettiget, som at alle damene i butikk-kjeden X aldri smiler, eller at det er et laaangt mareritt å få noe ordnet hos elektrisitetsverket. Men før de klager, så bør de i det minste prøve å finne ut HVORFOR det er slik. Damene i butikk-kjeden X har ikke fått lønn på fire måneder, og i elektrisitetsverket er det en ukultur som har dannet seg gjennom flere år med nepotisme og urettferdig behandling av arbeidstakere. De kan fremdeles sutre og klage, men jeg skulle ønske de i det minste PRØVDE å sette seg bedre inn i forholdene før de gjorde det.

Men enda verre er de uberettigete klagene. Det er så mange av dem at jeg kunne skrevet til i morgen, jeg skal nøye meg med tre eksempler.

Grekere er høylydte, de snakker, roper, krangler og erter i ganske mange flere decibel enn nordmenn. Om sommeren står gjerne dører og vinduer åpne, for strømmen til a/c'en er dyr, det er varmt, de må ha gjennomtrekk dersom de er inne. Ellers så sitter de på balkongen. Og så snakker, roper, krangler og erter de som de pleier. Slår av en passiar med naboen som sitter på balkongen sin på andre siden av veien, mens bestemor inni stua har tv-lyden på max, fordi hun ikke har råd til høreapparat. Sorry, du nordperson, det nytter ikke å klage over høylydte naboer i Hellas. Du kan ikke forvente at hele nabolaget skal tilpasse seg dine sensible ører. Da får du flytte langt ut på landet, der er det stort sett bare hanegal, sauebjelleklang og en og annen motorsag som kan plage deg. Vil du ikke flytte, får du begynne å bruke ørepropper, eller - mye bedre - venne deg til det, kanskje til og med sette pris på at det er livlig rundt deg. (Og lærer du deg gresk, som du bør gjøre, får du jo underholdning, helt gratis.)

Grekerne røyker. Ikke alle, men mange. Men det visste du helt sikkert før du flyttet hit. Når du nettopp har fått maten din servert på strandtavernaen, og grekerne på nabobordet fyrer opp sigarettene sine, så er de i sin fulle rett. Tåler du ikke at sidemannen røyker når du spiser middag, burde du enten ikke ha flyttet til Hellas, eller lage alle måltidene hjemme. Og piknik er en fin ting. Røyking er usunt, det lukter vemmelig, du blir utsatt for passiv røyking, men hva så? Grekerne gjør som de vil og som de pleier, det er deres land, og ikke-røykende grekere finner seg i det, så da bør du også bare tåle det, selv om du sitter på den moralske høye hesten. For å sitere Maggie Smith som Violet Crawley i Downton Abbey: "Does it ever get cold on the moral high ground?"

Grekerne bryr seg ikke noe særlig om å holde tiden. Revisoren kom til møtet en time for sent, budet som skulle levere fotoapparatet du hadde bestilt fra Tyskland kom neste dag, og snekkeren dukket aldri opp, så du måtte ringe og purre. Jada, alle vet at grekerne ikke er så nøye med avtaletidspunkter, så DET må man vel få klage over? Joda, klag om du føler så sterkt for det, men er det ikke sånn i Norge også? Jeg har iallfall sittet over en time etter avtalt tid på venterommet hos legen, vaskemaskinen jeg bestilte i vår ble levert klokken fem istedet for, som lovet, mellom åtte og tolv, og jeg har ikke tall på alle de håndverkerne som har brutt avtaler. I Norge, altså, må bare understreke det.

Den som klaget aller mest over dette med GMT, Greek Maybe Time, var en norsk kvinne som bodde i nærheten av meg i Hellas. Jeg har aldri i mitt liv ventet så ofte og lenge på noen som jeg gjorde på henne.

Som på et vis leder meg til (et slags) poeng. Når vi som utlendinger klager på ting i Hellas (for jeg klager selvsagt jeg også, innimellom), sier vi indirekte at det er så mye bedre hjemme. Men det er det jo ikke. Noen ganger er det bedre, noen ganger er det annerledes, noen ganger er det verre. Og noen ganger er det faktisk helt likt!